Problemene med de offentlige sykehusene våre blir stadig tydeligere. For noen dager siden skreiv Aftenbladet at hele 20 overleger valgt å slutte på Stavanger universitetssykehus (SUS) i løpet av det siste året!
Sist ut var avdelingsoverlege Roald Baardsen som forlater SUS til fordel for Aleris. Baardsen oppgir hverken lønn eller slitsomme arbeidsdager som viktigste årsak for avgjørelsen, men samvittigheten overfor pasientene etter å ha tatt opp etiske og faglige problemstillinger med ledelsen over flere år uten å bli hørt. Han reagerer særlig på «triksing» med ventelister hvor sykehuset har tatt pasienter inn til samtale, og kategorisert disse samtalene som om behandlingen er påbegynt – selv om ventetiden for kirurgisk inngrep er nøyaktig like lang som før.
Triksing med ventelister, er imidlertid bare et symptom på det underliggende problemet, nemlig at sykehus kjører på sparebluss uten tilstrekkelig med folk, og situasjonen forverrer seg gradvis når kompetanse forlater sykehusene. Dette er en varslet katastrofe, og «medisinen» som blant annet Helsepersonellkommisjonen foreskriver, vil bare gjøre situasjonen enda verre. Vi må enten gjøre betydelige investeringer i sykehusene våre, og jobbe for å skaffe nødvendig personell slik at det blir mulig å holde ut lenger i jobben, eller så må vi se nedbygginga av det offentlige helsevesenet i øynene, og akseptere at helsevesenet vår i framtiden skal bygges gjennom private sykehus og sykeforsikringer for dem som har anledning til å kjøpe seg slike.
Den amerikanske komikeren og politiske satirikeren, Jon Stewart, kom nylig med en god beskrivelse av hva republikanerne har gjort med flere offentlige tjenester i USA. Først har de sørget for at offentlige tjenester ikke har fungert gjennom underfinansiering, og deretter har de brukt det faktum at tjenestene fungerer dårlig som et bevis på at offentlige tjenester ikke er den rette veien å gå. Stewart kunne like gjerne snakka om de offentlige sykehusene i vårt land. Åtte år med brutale ostehøvekutt under Solberg-regjeringa, har ført oss der vi er i dag, og stadig flere bruker de alvorlige problemene ved våre offentlige sykehus som et argument for at det er nødvendig med private sykehus og helseforsikringer. Med mindre vi tar en alvorlig debatt om hvilket helsesystem vi ønsker i framtida, vil utviklinga fortsette, og det blir svært vanskelig å gjøre noe med det todelte helsevesenet vi har bygget opp.