Jeg har med jevne mellomrom engasjert meg i deler av debatten rundt barnehager – særlig i diskusjoner om den uetiske forretningsmodellen de kommersielle barnehagekjedene benytter seg av. Hver gang jeg starter en slik debatt, eller kaster meg inn i noen andres, drar minst et individ fram at «private barnehager skårer bedre enn de kommunale barnehagene». Og da vises det selvfølgelig til den årlige foreldreundersøkelsen. Ikke at denne har særlig mye med den uetiske forretningsmodellen til kommersielle barnehager å gjøre, men det er visst gøy nok i seg selv å diskreditere de kommunale barnehagene.
Siden jeg har vært ute ei vinternatt før i denne debatten, har jeg etter hvert samla flere argumenter for å nyansere akkurat den påstanden. Det er for eksempel de små, ideelle som trekker opp snittet blant de private barnehagene, ikke de store kommersielle kjedene. Og det er langt fra alle private barnehager som deltar i foreldreundersøkelsen da det er opp til den enkelte barnehage. Dette åpner for muligheten til å gi blanke i undersøkelsen om du vet det er mye misnøye blant foreldrene i din barnehage.
Ett av mine argument, ser imidlertid ut til å være særlig vanskelig å forstå eller å akseptere for motparten. Jeg mener nemlig at foreldreundersøkelsen ikke nødvendigvis er det beste verktøy om man vil måle barnehagers kvalitet. Den viser nemlig kun foreldrenes subjektive inntrykk av kvalitet, og det er langt fra alle sider ved barnehagenes arbeid de har særlig god innsikt i. Noen sider er det selvsagt enklere å gjøre seg opp en mening om, som for eksempel uteområder, barnehagelokalet, eller mattilbud da disse lett kan observeres. Det er imidlertid langt vanskeligere å uttale seg om det pedagogiske arbeidet som gjøres i barnehagen, da en sjelden er tilstede mens det utføres. En får selvsagt en viss innsikt i arbeidet gjennom planer og foreldresamtaler, men det gjøres så mye, mye mer enn hva barnehagene formidler, og man kan ikke alltid sette et likhetstegn mellom personalet evne til å formidle eget arbeid, og kvaliteten på arbeidet som utføres. Jeg vil derfor heller kalle foreldreundersøkelsen for et medvirkningsverktøy enn en kvalitetsvurdering av barnehagen.
En annen faktor som gjør det vanskelig for mange foreldre å vurdere kvaliteten på barnehagen, er at flere mangler sammenlikningsgrunnlag. De har ingen opplevelse av hvordan det fungerer i andre barnehager, og vet ikke hva de skal vurdere kvaliteten opp mot. Noen ganger blir den derfor vurdert opp mot oppfatninger som har satt seg i samfunnet, og da kommer vi endelig til hovedpoenget mitt i denne lille tankestrømmen på lørdags ettermiddag.
Jeg kom nemlig over noen artige opplysninger under lesinga av sakspapirer til neste bystyremøte, nærmere bestemt saken om Kvalitetsmelding for barnehagene i Stavanger. Der brukes foreldreundersøkelsen som en del av kildegrunnlaget, og det viser seg at foreldrene i signifikant større grad vurderer bemanningstettheten som tilfredstillende i private barnehager enn i de kommunale – ja private skårer hele 0,5 poeng bedre enn de kommunale. Ser man imidlertid på den faktiske bemanningstettheten, er den merkbart høyere i kommunale enn private. I kommunale er det 5,5 barn per voksen, mens det i private er 5,7 barn per voksen. Sett opp mot «fasiten» for bemanningstetthet, viser det seg altså at foreldreundersøkelsen er ganske så subjektiv i sin vurdering, og mangler rot i virkeligheten. Noen vil kanskje innvende at dette handler om opplevd kvalitet heller enn mengde, men i samtlige spørsmål som handler om kvaliteten på de ansatte, skårer private og kommersielle tilnærma likt.
Så hva var egentlig poenget mitt? Jo, jeg tror vi i framtiden skal være litt mer forsiktige med å bruke foreldreundersøkelser som en fasit for hvor god en barnehage er, både i politiske debatter og ellers i samfunnet. Vi bør i alle fall gjøre en vurdering av hvilke opplysninger fra disse undersøkelsene som er mer eller mindre nyttige før vi benytter dem.