Moralisering har blitt stadig viktigere i dagens politiske debatt, og politikerne gir ofte ikke-politiske årsaker skylda for tingenes elendighet. Dette gjelder særlig i skoledebatten hvor blant annet barna gis en stor del av skylda. Lærerne skal derfor få lov til å være hardere i klypa i møte med barnas disiplin- og voldsproblemer, og kurses i hvordan takle slike situasjoner Det er selvsagt viktig at lærerne vet hvordan de håndterer vold fra elever, men problemet er nok langt mer komplekst enn som så. Den aller største synderen, skolesystemet, ser dessuten ut til å snike seg unna nok en gang. Nå kaller kunnskapsminister Nordtun inn til et krisemøte. Jeg skal derfor gi kunnskapsminister Nordtun et aldri så lite tips til hvor hun kan starte å grave om hun virkelig ønsker å skape en bedre hverdag for lærerne og barna. Og hva er vel bedre enn å bruke Karis egen hjemkommune som eksempel?
Vi har nemlig bygget et spesialpedagogisk hjelpesystem som knirker kraftig i hengslene. I 2023 meldte flere skoler i Stavanger at ventetida for i det hele tatt å bli vurdert av PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste), var på hele åtte måneder. Det er nesten et helt skoleår! Også ukrainske elever som sleit med skolen på grunn av svake norskkunnskaper, måtte vurderes av PPT før de eventuelt fikk hjelp – på tross av at alle utmerka godt visste hvilken type hjelp disse barna hadde behov for. Barna måtte altså vente nesten et skoleår, og på det tidspunktet hadde selvsagt de faglige utfordringene økt. PPT hadde ikke nok ansatte til å arbeide raskere, en tendens vi ser over hele landet. Hvem må så dekke opp for elever med utfordringer fram til de eventuelt får ekstra ressurser? Jo, skolene må sette inn eget personell uten spesialpedagogisk kompetanse på bekostning av arbeidsoppgavene disse egentlig skulle utført. Elevene med alvorlige utfordringer, er de store taperne!
Ventetida er imidlertid bare én av utfordringene med det spesialpedagogiske hjelpesystemet. Det finnes også flere problemer som handler om hvordan det rådende systemet for spesialpedagogisk hjelp er innrettet. Målsetningen om at flest mulig tilfeller skal løses innen allmennpedagogikken, altså av skolene eller barnehagene selv, står nemlig sterkt. Dette medfører større arbeidsbelastning for de ansatte, og høyst sannsynlig mer uro og problemer blant barna.
Jeg skal bruke barnehager for å illustrere hvor alvorlig dette problemet kan være. Hvis en barnehage melder fra om et barn de mener trenger spesialpedagogisk hjelp i løpet av barnets andre år i barnehagen, dvs når barnet er mellom 2-3 år gammelt, kan de risikere at ekstra ressursene ikke innvilges før barnet er ferdig i barnehagen. For når barnet først har rykket helt fram i køen for spesialpedagogisk vurdering, må barnehagepersonellet gjennom en langvarig, tredelt prosess før de kan få innvilget de ekstra ressursene. I løpet av denne prosessen, må for eksempel barnehagene over en periode prøve ut en del tiltak i egen barnehage som smågrupper og dagsplan. Dette er verktøy som personellet i barnehagene kjenner utmerket godt til fra før, og gjerne hadde benyttet om de bare hadde NOK FOLK. Det hjelper imidlertid ikke at tiltakene er urealistiske. Barnehagene må gjennom dette leddet i prosessen før det blir tatt stilling til om de skal få ekstra hjelp.
Den krevende prosessen barnehagene må gjennom før de kan få tildelt ekstra ressurser, medfører forøvrig også at ansatte blir trukket ut fra barnehagene, noe som ytterligere forverrer personellsituasjon. For at det skal bli aktuelt med hjelp, må de ansatte forberede til spesialpedagogisk observasjon, lage tiltaksplaner, ha samtaler med spesialpedagog og foreldre, forberede og møte med TPT (Tverfaglig Barnehageteam), ha en ny samtale med foreldre, prøve ut tiltak fra TPT, ha nytt møte med foreldre, skrive en omfattende henvisning osv. osv. Dette må de ansatte gjøre i tillegg til alle de vanlige arbeidsoppgavene sine. Og gjennom hele denne prosessen må altså barna klare seg uten tilstrekkelig hjelp og uten et godt nok tilbud. Og alle vet hva dette gjør med barnet!
Hvorfor er situasjonen for barnehagene relevant for voldsproblematikk i skolen? Jo, fordi elevene går i barnehage gjennom flere av de viktigste åra i sitt liv. Jo yngre barna er, jo enklere er det å hjelpe dem med eventuelle sosiale, motoriske, læremessige eller emosjonelle utfordringer. Når barna begynner på skolen, har disse problemene allerede vokst seg større.
Det finnes imidlertid enda en side ved dette problemet, og det handler om de små spesialavdelingene og -skolene for barn som virkelig sliter med å finne seg til rette i den vanlige skolen. Gjennom de siste årene, har presset for å inkludere så mange elever som mulig i den vanlige skolen økt. Det opprettes dermed ikke i nærheten av nok tilbud for disse barna, ja i flere tilfeller har kommuner eller fylkeskommuner valgt å legge ned slike avdelinger og skoler, f.eks. Rogaland Fylkeskommune som nå ønsker at spesialundervisninga primært skal foregå i de ordinære vgs-klassene, og kutter kraftig i midlene til spesialundervisning. Målet er at så mange som mulig skal inkluderes i den vanlige skolen, også barn med krav på spesialundervisning. Noen ganger får dette helt uforståelige og absurde utslag, som da 12-årige Terje med downs syndrom på Sandnes, måtte gå i vanlig klasse på tross av at hans faglige nivå lå nærmere 7-åringer. Andre ganger glir det hele mer under radaren. Vi får derfor stadig flere barn med psykiske, emosjonelle eller adferdsmessige problemer inn i vanlige skoler, og det uten i nærheten av nok ressurser til å håndtere elevene.
Det er stor sannsynlighet for at barna jeg har skrevet om i denne teksten, er blant dem som skaper bråk, kommer med trusler, og utøver vold i norske klasserom. Dette er altså barn med store utfordringer som har opplevd manglende hjelp og tilrettelegging. Ja, enkelte av disse barna hadde kanskje hatt godt av mindre grupper og tryggere rammer i stedet for overfylte klasser. Kan man da løse disse elevenes adferdsproblematikk ved at lærerne får lov til å være hardere i klypa? Det har jeg dessverre liten tro på. Tvert i mot tror jeg det kan eskalere utageringa hos enkelte elever. Det er imidlertid en billig løsning sammenlikna med å styrke de spesialpedagogiske verktøyene som skolen burde ha tilgjengelig.
Som et lite apropos til dette lange innlegget, kan jeg nevne at Oftedal Vea, lektor og veileder ved Lenden skole og ressurssenter i Stavanger, mener at økningen i antall elever med behov for spesialundervisning, forteller oss at skolens ensidige fokus på prestasjon og resultater, har ført til at stadig flere elever faller utenfor, og hvis disse skal rommes av den vanlige skolen, må den ordinære skolen endres. Her har du en annen og kanskje enda viktigere tråd å nøste i, Kari. Skolen for alle, har nemlig blitt til skolen for noen. Dette ormebolet skal jeg imidlertid vente med til neste tekst.